Oslo teatersenter fyller 40 år i år, og vi vil bruke jubileumsåret til å se tilbake på hva vi har vært og hva vi har betydd for scenekunstfeltet i Oslo.
Gjennom serien «Vi har intervjuet dem» vil du møte personer som har vært en del av Oslo teatersenter i løpet av de siste 40 årene. Og nummer to ut er en som kommer fra det berømte Tramteatret…
Tekstene og intervjuene er gjort av Kirsti Ellefsen.
_______________________________________________________________________________
Det Anders Rogg ikke har av utdannelse, tar han igjen med erfaring. Rebellen fra Tramteatret er i dag en kunnskapsrik teatermann. Men det var aldri planen hans å vie 41 år av livet til teater.
Han har alltid sett så grei ut, Anders Rogg. Som Leon Latex i legendariske Pelle Parafins bøljeband var han en av de mest sympatiske karakterene. Denne sympatiske utstrålingen er fortsatt til stede hos fyren med kledelig skjegg og lunt smil, som kommer inn døren på kaffebaren på Grünerløkka, like rundt hjørnet fra leiligheten der han og ektemannen bor.
Ut av skapet
– Det meste i mitt liv har vært flaks og tilfeldigheter, sier Anders Rogg og rører cappuccinoen. Tilfeldighetene gjorde at han dumpet bort i teater, som sammen med musikken har vært levebrødet hans i 41 år nå. Anders Rogg vokste oppå på St.Hans haugen i Oslo, med mor, far og søster. Far drev butikk og mor jobbet i bokhandel. I slekta var det mange taxisjåfører og rørleggere. Kunstner var det ingen som ble. Men Anders fikk begynne å spile piano da han var seks år. For guttungen som følte seg annerledes, og allerede i 15-års alderen forstod at han var homofil, ble musikken et viktig holdepunkt. I den turbulente ungdomstiden droppet han ut av skolen siste året på videregående. Han trakk på byen og oppsøkte homsemiljøer, og han reiste til London alene for å se teater. Hva han skulle bli, hadde han ingen planer for.
Ung inspisient
Anders Rogg har ingen utdannelse. Ikke artium, ikke Musikkhøgskolen, ikke Teaterhøgskolen. Men han har livslang teaterfaring; som rekvisitør, inspisient, sufflør, komponist, pianist, skuespiller og regissør.
Tilfeldighetene gjorde at han som 18-åring fikk jobb som rekvisitør på Riksteatret.
– Det var annerledes på den tida. Da kunne du komme rett inn fra gata og få jobb. Og det fikk jeg. Jeg var ivrig og sulten på å lære så mye som mulig om teater. Det ble vel lagt merke til, så jeg fikk tilbud om å være inspisient, og 19 år gammel var jeg inspisient for helaftens forestillinger.
– Et ganske stort ansvar for en 19-åring?
-Ja. Men jeg var moden for alderen, smiler Rogg.
Tilfeldigvis hadde en kollega på Riksteatret hørt at gruppa Tramteatret søkte pianist. Han visste at den unge inspisienten spilte piano, og oppfordret ham til å ta kontakt. Det gjorde Anders, og ble innkalt til et gruppeintervju med hele Tramteatret
– Jeg husker det foregikk i stua til Marianne Krogness i Ullevål Hageby. Jeg måtte vente ute i hagen på å få dommen. Til slutt kom de ut – og det ble ja.
Provoserende idealister
Anders og resten av gruppa fant raskt tonen. At Anders Rogg ikke bare var en dyktig pianist med turnébakgrunn og teatererfaring, men i tillegg en ekte homse, passet Tramteatrets profil perfekt.
Tramteatret bestod av 12 sterke personligheter. De var alle idealister, med politisk agenda og stor tro på teatrets kraft.
– Vi var en anti-autoritær og anti-imperialistisk teatergruppe, som alltid var på de svakes parti.
– Tjente dere penger på forestillingene deres?
– Nei. Vi ville holde billettprisene så lave som mulig, så alle skulle ha råd til å kjøpe billett. Så vi levde fra hånd til munn.
Heldigvis hadde de et sted å øve; Oslo Teatersenter i den tidligere Trafostajonen på Tøyen.
– Det var avgjørende for oss ha et sted å være, der de ikke krevde skyhøye summer i leie. Og der oppe i huset på Tøyen følte vi oss alltid velkomne.
Tramteatret ble kjendiser gjennom med Pelle Parafins bøljeband på NRK, de ble politianmeldt for blasfemi med forestillingen Det går alltid et korstog, og de reiste land og strand rundt og representerte en form for teater som mange ikke hadde opplevd før. Fortsatt er det en hel generasjon som bare tenker Leon Latex når de ser Andres Rogg.
Rikshomse
At han på 80-tallet stod frem i det kule ungdomsbladet Det Nye med sin legning, var sjokkerende for mange. Men Anders Rogg ble et forbilde, som gav unge homofile håp og mot til å stå frem. Et forbilde ble han også da han og Yngvar Myrvold i 2009 giftet seg, som det første homofile paret i Norge.
– Jeg har jo siden jeg stod frem båret tittelen Rikshomo, smiler Rogg. – Det er nok lettere å komme ut av skapet i dag. Men det er fortsatt mange som har det vanskelig. Og fordommene der fortsatt, særlig på mindre steder, sier Anders, som lever et godt liv med sin Yngvar og cocker spanielen Kamelia.
I dag er Anders en fornøyd frilanser. I mange år jobbet han som kulturleder ved xxx sykehjem, der de brukte musikk for å øke livskvaliteten for demente. Han har jobbet med dramalærerstudenter, med skoleungdom og med pensjonister og hatt regi på små og store produksjoner. Han var dessuten med som skuespiller og musiker i suksessforestillingen Evig Ung på Det norske Teatret.
Hardt arbeid og respekt for andre
– Hva er det viktigste argumentet for å drive med teater – enten det er profesjonelt eller på amatørnivå?
– At det er gøy! Det er en helt spesiell dynamikk i det å jobbe sammen med en teaterforestilling. Man lærer seg å jobbe tett sammen med andre mennesker – og respektere andre mennesker, sier Rogg, som etter 41 år i bransjen vet at teater ikke bare er glamour og kjendisstatus.
– Teater er et håndverk. Det er mange selvopptatte folk som driver med teater. Faktisk er det ofte ikke de store stjernene, men de som tror de er det. De tror teater handle om deres følelser, sier Rogg som både har jobber med amatørteatergrupper og med skuespillere som Terje Strømdahl, Aud Schønemann, Thea Stabell og andre store navn. – De har et forhold til yrket sitt som håndverk, ikke føleri. For det er publikum som skal føle – ikke skuespilleren.
Anders Rogg ser mye teater. Både bra og ikke så bra. Han følger med på hva som rører seg.
– Kunne du ønske du hadde vært fast ansatt ved et institusjonsteater?
Fornøyd og fri
Anders smiler litt. – Jeg har jo ingen utdannelse, og er ingen karakterskuespiller, så det hadde nok ikke vært aktuelt. Og det er jo ganske intenst, med prøver på dagtid og forestillinger på kvelden. Så for meg passer det bra å jobbe som jeg gjør. Jeg er heldig som har muligheten til å leve på denne måten. Jeg har aldri søkt på en jobb, og nesten aldri vært på audition, men har alltid hatt nok å gjøre.
– Hva med trygg økonomi og den slags som andre på din alder tenker på?
– Jeg har jo en mann med fast jobb som lærer, og så har jeg innrettet livet på en måte som gir meg frihet. Jeg har verken barn eller andre forpliktelser, bortsett fra hunden vår, og bruker egentlig lite penger.
– Hva bruker du fritiden til?
– Spiller piano, dyrke vennskap, går tur med hunden, reiser litt og spise god mat.
Og så har han skaffet seg en liten ekstrainntekt.
– Vi oppdaget at folk i gården ikke gidder å pante flasker. Sommerstid står det gjerne fulle søppelsekker med ølbokser ved siden av søppelkassen. Så vi begynte å ta sekkene med oss til Rimi og pante. Pengene la vi i et glass. Forrige gang kunne vi telle opp 4000 kroner! For dem gikk vi og spiste en god middag på Statholdergaarden.
– Du synes ikke det er litt flaut å drive med flaskesamling?
– Hehe. Jeg hadde ikke gått byen rundt med tomflasker – men vi har butikken rett rundt hjørnet. Og det er jo fint – både å være litt miljøvennlig og få sponset en bedre middag.
Anders har ikke tenkt å pensjonere seg med det første. Og det er teater han kan, teater han brenner for og teater han tror på.
– Teater er en helt egen kunstart, der man forsker i en annen virkelighet. Det er noe sjenerøst ved det – at mennesker jobber i flere måneder for å stille seg foran et publikum og gi dem en opplevelse. Teater er rett og slett magisk. Det er teater som får hjertet mitt til å slå.
____
Les mer om Tramteatret her: Sceneweb