Han er fransk. Hun er Norsk.  De er ektepar og kolleger. Med Company B Valiente har de skapt en særegen form for scenekunst, der de aldri slutter å utfordre seg selv.

– Det må være minst 35 grader ute nå! Gunhild Bjørnsgaard sitter i sitt ”andre” hjem – et hvitt murhus i utkanten av Toulouse. Hun prøver å jobbe med søknader, planlegging, regnskap og budsjetter. Alt det frie scenekunstnere må drive med i tillegg til å skape kunst. Etter snart 20 år som kunstner i det frie feltet, begynner hun å ane hva som skal til for å få støtte. Med kunstnerisk dybde og erfaring, vet vi hva vi vil og er vant til å skrive søknader,  både på norsk og fransk, sier Gunhild. Kompaniet har opp gjennom årene fått støtte både herfra og derfra; fra Kulturrådet, UD, FFUK,  Norsk Komponistfond, Statens kunstnerstipend, EØS-grants og mange andre. Men prosessen er evig og vanskelig. Penger tar slutt. Det må søkes igjen. Usikkerhet. Sånn er livet for frie scenekunstgrupper. Rik blir man aldri. Men penger har heller aldri vært drivkraften for ekteparet Bjørnsgaard/Valiente.

Helt siden de startet Company B Valiente i 1997, har de forsket på å blande ulike kunstformer; dans, teater, musikk, arkitektur og videokunst. I dag er de anerkjente både i Norge og internasjonalt.

Veien dit Gunhild Bjørnsgaard og Marcelino Martin Valiente er i dag har vært spennende, lang og kronglete.

– At vi har kommet dit vi er i dag, handler om vilje. Vilje til ikke å gi opp og til å tviholde på vår egenart og kunstneriske prosjekt. Ikke bli kommersielle. Både Marcelino og jeg mener at det er veldig viktig å få fram samtidens stemme både av det intime og det sosiopolitiske og ikke la kapitalistiske verdier ta overhånd. Mennesket består av intellekt, åndelig behov og følelser, noe som ikke kan måles i penger.

Som liten jente elsket Gunhild å danse og bevege seg og laget ofte små danseforestillinger. Dans var det eneste hun var opptatt av. Hun begynte med turn, og gikk på idrettslinja på videregående med dans som hovedfag. Så kom hun inn på KhiO, tidligere Statens Balletthøgskole. Alt så ut til å gå hennes vei. Helt til hun fikk en skade, og måtte slutte på Balletthøgskolen. Hva nå? Gunhild skiftet retning og dro til Trondheim for å gjøre et 5-årig studie innen kjemi, med ambisjoner om å bidra til å beskytte naturen mot forurensning. Men i Trondheim var det et aktivt scenekunstmiljø, som Gunhild ble en del av. Gjennom noen teaterinteresserte venner, fikk hun vite om Jaques Lecoq og hans skole i Paris. En teaterskole med fokus på fysisk uttrykk og forståelsen av hvordan lage sceniske verk; dette var interessant  for Gunhild. Hun søkte – og kom inn. Kjemi-karrieren tok brått slutt, og Gunhild dro til Paris. Det gjorde også en fransk/ spansk ung mann ved navn Marcelino Martin Valiente. Han var skuespiller og billedkunstner. Talentfull, temperaments-full – og kjekk. I løpet av to år som medstudenter, ble høye lyse Gunhild og brunøyde mørke Marcelino et par.

– Det startet med en kunstnerisk attraction, ler Gunhild. Vi hadde mye til felles når det gjaldt tanker om kunst. Men vi var også veldig forskjellige. Det var ikke bare enkelt. Jeg ville tilbake til Norge. Han ville bli i Paris, så til slutt bestemte vi oss for å ta en pause i forholdet, sier Gunhild.

Men etter to år gav Marcelino etter og kom til Norge. I 1996 giftet han og Gunhild seg, og året etter startet de Company B Valiente.  Som kunstnere utfylte de hverandre godt – Marcelino hadde kunnskap og erfaring  innen regi, dramaturgi og billedkunst , og jeg på bevegelser og koreografi. Så vi bestemte oss for å starte vårt eget kompani.

De var rike på ideer, men fattige på penger. For å kunne skape, var de helt avhengige av et lokale å jobbe i. 

– I denne fasen var Oslo Teatersenter redningen. Der var vi alltid velkomne, og det var alltid en sal ledig – til en pris vi kunne klare å betale. Vi har rett og slett vært helt avhengige av OTS, sier Gunhild, som ikke kan få rost senterets hjerte, hjerne og sjel; Ragnhild Sørvig.

– Den politikken og kulturelle visjon hun førte med seg, gjennomsyret hele stedet. Hun ønsket å ta mennesker opp fra bakken, og få dem til å leve og gi dem håp. Hun trodde på å gi kunstnere rom og frihet til å skape, og hennes lederstil bygget på personlighet og ærlighet. Hun har bragt en dimensjon til det kunstneriske miljøet i Norge. Det er jeg og Marcelino helt enige om.

Bak seg har Company B Valiente en lang rekke produksjoner og strålende anmeldelser. De har spilt på avantgarde- og nasjonale scener i inn- og utland, på flere koreografiske store sentrer i Frankrike med residenser, i fengsler, i kirker, i militærleirer, i kunstgallerier, for HM Dronning Sonja to ganger og prosessen med å finne nye former, nye ideer og nye uttrykk foregår kontinuerlig. Til tross for intense arbeidsperioder, usikre inntekter og to ambisiøse kunstnere med sterke personligheter, har både ekteskapet og samarbeidet overlevd i snart 20 år.

– Kan du anbefale å jobbe med mannen sin?

– Vi jobbet veldig tett i mange år, men etter at vi fikk barn ble det tøffere. Da innså vi at vi hadde veldig ulike tanker om måten å jobbe på. Det har vært slitsomt. Vi ønsket jo å ta vare på både familien og kompaniet, så vi bestemte oss for å få gi hverandre frihet å jobbe mer uavhengig av hverandre.

De siste årene har Gunhild og Marcelino derfor gjort separate prosjekter, men innenfor deres felles kompani. Han har gjort mye regi, film og dramaturgi, mens Gunhild har jobbet med å utvikle et møte mellom koreografi og komposisjon, og dans/bevegelsei de hun kaller koreografikonserter. Sammen med anerkjente samtidskomponister- og musikere, arbeider hun frem et fysisk og visuelt uttrykk, der musikken blir satt inn i en annen scenisk ramme. I denne prosessen har det for Gunhild vært en viktig del av arbeidet å skolere seg i  musikklære og klassisk korsang ved det regionale konservatoriet i Toulouse.

– Hvordan er det å jobbe under deg?

– Jeg er imøtekommende og vil forstå den andre, men kan nok være litt krevende. Hehe.  I abeidet mitt har jeg fokus på å få frem kunstnerens personlighet, kvalitet og intensitet. Jeg trives ikke innenfor komfortsonen. Det samme forventer jeg av kunstnerne jeg jobber med. Til tider sier jeg det som må sies for å komme lengst mulig i mitt kunstneriske uttrykk. Ingenting er bra, når det er nesten bra.

– Blir du aldri lei?

–  Jeg er bare lei av produsentarbeidet og finansieringen. Å søke støtte, få til oppkjøp – det tar flere år, alt det strevet. Vi har aldri vært kommersielle, og jeg streber hele tiden etter å opprettholde min kunstneriske identitet.

– Hva driver deg?

– Jeg trigges av å blande kunstarter. Mennesker har mange kapasiteter som ikke blir brukt, og jeg ønsker å bringe frem kroppens tekniske og personlige muligheter. Jeg ønsker å bringe frem en blomster-bukett av menneskelige kvaliteter.  Man skal ha det gøy – men ikke sovne i sin egen komfortsone. Man må virkelig ville lage kunst. Man må ønske å ha noe å si. Man må tørre å gå inn i det ukjente for å se en større horisont.

Les mer om kompaniet og deres neste prosjekter: http://bvaliente.com/