Kunstner uten grenser

Annette Woodward vet hva hun vil. Og det er mye. Da er det greit å ha Oslo Teatersenter på laget.

Hei, sier jenta med rødt hår, ring i nesa og en energi som merkes allerede før hun åpner munnen. Stemmen er hes. Et intenst prosjekt med barnetaterforestilling er nettopp gjennomført med suksess, og arbeidsdagen i barnehagen på Sinsen er over. Nå sitter Annette Woodward – kunstner, idealist, rebell og erfaren teaterarbeider og slurper i seg kaffe her på en kafé i Oslo – byen hun begynte å pendle jevnlig til allerede som 15-åring. Siden den tid har hun rukket å gå på teaterkurs i LA, på teaterskole i Cambridge, hun har startet sin egen teatergruppe og hun har begynt å turnere og holde konserter som sanger og musiker. Og hun er bare 22 år.

Om å føle seg annerledes

– Livet mitt går veldig i faser. Jeg jobber knallhardt med ett prosjekt, og så blir det en liten pause, før jeg setter i gang med neste. I det siste har det vært mye teater, men akkurat nå er det musikken jeg vil fokusere på, sier Annette alvorlig. At hun kunne lære seg å beherske en gitar og at hun hadde en stemme som egnet seg til å formidle, er det ikke mer enn et drøyt år siden hun fant ut. I løpet av den korte tiden har hatt flere konserter både i USA, Canada,  Norge og ute i Europa, og opplevd at publikum liker det de hører. Men hun vil ikke låse seg til en uttrykksform, og uttrykker seg like gjerne gjennom en sangtekst, som gjennom fysisk teater, tekstbasert teater, en multimedia forestilling eller som forfatter.

– Hva er det du ønsker å formidle?

– Det gå mye i det å vokse opp, føle seg annerledes og ha tanker inne i hodet som andre ikke forstår. Og om jaget etter penger og materialistiske verdier.

For to år siden følte Annette at hun trengte en pause fra teatret, og reiste til Paris. For å bli forfatter.

– Jeg har alltid likt å skrive og hadde et manus liggende som jeg hadde lyst til å jobbe med. Så jeg stakk til Paris, smiler Annette. Der sofa-surfet hun hos venner og jobbet med boka si.  Samtidig begynt hun å klimpre litt på gitar og synge litt. Og som det gjerne er med Annette Woodward; ting går fort og skjer spontant. Så vips var hun inne på et nytt kunstnerisk felt. Etter tre måneder spilte hun sin første konsert.

– Et medfødt talent?

– Hehe. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bare synger på en rar måte.

Oslo Teatersenter – en døråpner

Annette har nettopp hatt konsert i Skottland. Anette spiller gitar og synger egne sanger med sin særpreget stemme. Spillejobbene skaffer hun, og planen er å spille konserter rundt om i Europa i tiden fremover.

– Tjener du penger på det?

– Nei. Men det er ikke så viktig for meg. Penger har aldri vært en drivkraft.

Annette er oppvokst i Stockholm og i Moss. Moren er norsk og faren amerikansk. Som liten, sendte moren henne på ballett. Lille Annette danset i noen år før hun fant ut at det ikke var noe for henne.

– Jeg var nok litt for røff, ler Annette. Teater var mer hennes greie, og på Kulturskolen i Moss følte hun seg på rett hylle, men ønsker etter hvert mer og annerledes teaterarbeid.
 15 år gammel oppdager hun at det finnes et sted i Oslo som heter Oslo Teatersenter, og Annette drar for å sjekke det ut. Hun blir med i en av teatergruppene der, og skjønner at dette er noe for henne. Utforskende og annerledes teater, og andre unge folk som henne – med hodet fullt av ideer og rare tanker.

– Det var et mye mer voksent miljø enn jeg var vant til fra teatergruppene i Moss. Jeg opplevde at det var en annen form for hva vi ville si, og det føltes som et sted det var helt greit å si at man ønsket å bli skuespiller, uten at folk synes du var rar.

Mentalt forstyrret

London 2010. En gjeng med pasienter fra en psykiatrisk avdeling ved en norsk institusjon er på tur til London. En av pasientene går rett ut i storby-trafikken og er nær ved å bli påkjørt. På tuben oppfører de seg så usivilisert og forstyrrende at sikkerhetsvakter blir tilkalt, og pasientene kastet av. Gruppens sykepleier beklager, og forklarer at dette er mentalt ustabile pasienter som ikke mener noe vondt.

– Det var helt sykt! Annette ler når hun tenker på studieturen hun og teatergruppa hennes «Playroom» tok til London. – Det var min idé. På den tiden var jeg veldig opptatt av å method-acting og å leve seg helt inn i en karakter. Vi skulle sette oss på flyet, og våkne opp som mentalt forstyrrete i London neste morgen. Alle tok oppgaven skikkelig seriøst. I forkant hadde vi hatt besøk av en psykolog og en tidligere rusmisbruker, og gjort grundig forarbeid.  At OTS gav oss frie tøyle og hjelp til å skaffe penger til dette, er jo helt utrolig.  Det har betydd alt for meg å ha noen som trodde på de sprøe prosjektene mine. Annette tar en stor slurk kaffe og ser forøyd ut. Det hele endte med forestillingen «Defekt». – Blant publikum var det tilfeldigvis en psykiater. Han sa det var som hentet ut fra lukket avdeling, så da må vi jo ha fått det til ganske bra. Men det var jo et ekstremt prosjekt, og jeg ville aldri gjort det igjen.
 

Teater skal være fett!

Annette ser ikke så mye tradisjonelt teater. I likhet med mange unge.

– Nettopp det har vi ønsket å gjøre noe med gjennom «Playroom». Vi ville skape teater for de som ikke går på teater, og gjøre forestillingene lett tilgjengelige. Med masse egen-skapt elektronisk musikk, heftig lys, prosjektorer og et enkelt og forståelig språk. Jeg ønsker å vise at det kan være fett å gå på teater!

Annette Woodward har alltid hatt sterke og klare meninger. Det har ført til at hun ble uvenner med lærerne mens hun gikk teaterskole i New York – fordi hun ikke var føyelig og lydhør nok. Hennes sterke meninger og krav om å bli respektert, har også ført til at hun har kuttet kontakten med faren sin.

– Det høres veldig drastisk ut?

–  Det er et hav mellom meg og min far og han vil aldri forstå hvem jeg er og hva jeg driver med.

Trives som på utsiden

Forholdet til faren er noe Annette har vært opptatt av i tekstene sine.

– Jeg skrev mye om det før. Men nå er det jeg skriver mer politisk. At jeg ikke forstår dette samfunnet som styres av jag etter penger og der alt går fortere og fortere. Hvis du tør å være kritisk, er det vanskelig å passe inn.

– Du føler deg som en outsider?

– Ja. Og det kommer jeg nok alltid til å være. For meg er det ikke noe mål å passe inn.

– Hvor er du om 10 år?

– Da studerer jeg kanskje regi. Eller er forfatter. Eller har blitt en anerkjent musiker og artist. Eller så har jeg kanskje startet et kunsthus – et sted litt som OTS, der man ikke må tenke på å betale leien. Et sted der kreativiteten kommer foran kapitalen.

–

Oslo teatersenter fyller 40 år i år, og vil bruke jubileumsåret til å se tilbake på hva de har vært og hva de har betydd for scenekunstfeltet i Oslo. Gjennom serien «Vi har intervjuet dem» vil man møte personer som har vært en del av Oslo teatersenter i løpet av de siste 40 årene.

Tekstene og intervjuene er gjort av Kirsti Ellefsen