Som daglig leder treffer jeg mange spennende scenekunstnere og viktig stemmer her på Oslo teatersenter. Disse ønsker jeg å presentere for dere. Derfor lanserer jeg min egen faste spalte

LA MEG PRESENTERE …

MINE NILAY YALCIN

Regissør

34 år

Bosted Oslo

Aktuell med Asfaltpuls

Med et strålende smil og sterkt blikk setter Mine seg i den sorte skinnsofaen på kontoret mitt.

Hun har hatt prøver hele dagen og produksjonsmøte etter det, energien hennes synes å være utømmelig. Hun er en av de unge up-and-coming regissørene i scenekunstfeltet med en sterk stemme. 

En stemme offentligheten bør høre på.

Hvem er du Mine, spør jeg, og ber henne fortelle om sin bakgrunn med egne ord, og hva vi bør vite om henne for å få en idè om hvem hun er. 

Mine er født i Oslo. I sin tidlige barndom bodde hun i en blokk på Veitvet. Da hun var 10 år gammel flyttet familien til Tønsberg, til eget hus. Fra blokk til hus.

Mine blir ettertenksom, faller tilbake i tid. Kanskje ser hun seg selv, den lille jenta som nå eide sin egen verden, en grønn hageverden. Plantet om fra bymylderet til provinsiell borgerlighet.

Jeg burde skrive en bok en gang om det, sier Mine tankefullt, – fra blokk til hus….

Jeg ble politisk aktiv tidlig. Rasisme, feminisme, klassekamp, det var saker jeg var opptatt av. Teater, det ble en annen form for å kommunisere min politiske aktivisme. Politikk og estetikk.

Det estetiske er et fantastisk fagområde å kunne kommunisere innen! Det blir en livsstil. 

Det er en stor del av hvem jeg er. 

Hva er viktig for deg nå?

Det er mange viktige ting, – men viktigst nå er arbeidet med Asfaltpuls (les mer om pop-up forestillingen Asfaltpuls her). Jeg jobber med dyktige folk fra Nordic Black Express(les mer her) Og jeg søker. Søker i den mangfoldige scenekunsten; for hvem – av hvem – hva slags! 

Mine nøler litt;

Mangfoldig er ikke et veldig bra ord, ikke dekkende. Men i mangel av et annet bedre ord bruker jeg det. 

For hvem er dagen scenekunst laget, og hvem får tilgang til den? Dette er jeg opptatt av. 

Skapes det scenekunst for alle? Og hvis ikke, hva gjør vi med det? 

Det spilles for lite profesjonell scenekunst på østkanten.

Mine snakker engasjert og veloverveid. Hennes nåværende arbeide er et debattinnlegg til de såkalte svenske tilstandene på Oslo`s østkant. 

Denne debatten foregår over hodene på ungdommene de gjelder. Den forgår på et byråkratisk språk, kodespråk, som gjør at de føler seg overkjørt. Asfaltpuls er et innlegg i debatten i form av en forestilling. Den dukker uanmeldt opp i skolegårder, på torg, i fritidsklubber – banker på ungdommenes egne dører. Inn i deres egne territorium.

Vi må ned i materien, møte ungdommen på gata. De har ikke mulighet til å uttrykke seg, uttrykke sin situasjon. Ungdom blir satt i samme bås, deres ulike liv og årsaker kommer ikke frem. Hvordan skal de formulere seg?

Vi vil la ungdommen respondere. Vi skal blæste dem med gatekunst! 

Mine prøver leende å forklare hva blæstebetyr på spørmål fra meg (litt beskjemmet spør jeg, det her burde jeg vel kjenne til, eller ?) 

Blæste er noe uventet, sterkt, kraftfyllt, sjokkerende! Samtidig er vi i forestillingen sårbare for tilskuernes reaksjoner, akkurat som ungdommene på gata er sårbare. 

Treffer vi ? Vi prøver å nå følelsene! 

Hvordan skal scenekunsten oppnå og fylle sin rolle i samfunnet/samtiden ?

Jeg mener det må skapes kunst for alle. Definisjonsmakten ligger mye innenfor teaterinstitusjonene hvor hva som er god kvalitet ofte allerede er definert. Det gjør at teater ikke treffer alle samfunnslag, og mister mange som kan ha glede av scenekunst.

Vi må kunne lage kunst fra et fritt perspektiv!

Der er behov for å eksperimentere og utforske teater. Det skal ikke bare være til for spesielt interesserte. Det må åpnes opp! Jeg savner at teater er hulter til bulter, og det kan være en dannelsesprosess. Vi må ikke være redde for å snakke om klasser , – kunst må være en større del av hverdagen!

Hvor er du om 10 år Mine?

Jeg er regissør, og samfunnsdebattant. Kanskje er jeg leder for et teater…

Blikket til Mine er sterkt , og ja – jeg kan se henne klart for meg som en tydelig  teatersjef med en viktig stemme i offentligheten.

Jeg vil være i et landskap hvor kunst ikke bare angår en liten guppe. Vi må utvide målgruppene. Vi skal lage kunst for nye målgrupper!