Det har skjedd mye siden Cliff Moustache hadde hemmelige nattprøver på Oslo teatersenter på 80-tallet. 61-åringen fra Seychellene er i dag et lite stykke norsk teaterhistorie.
Det er mørkt ute, stille, kun et svakt sus fra nattlige bilister i Kjølberggata, nedenfor det store murhuset på toppen av Tøyenparken. Folk flest sover. Det det gjør ikke de tre mørkhudede kunstnerne Cliff Moustache, Raymond Sereba og Ruth Reese, som låser seg inn i bygningen. Det er natt og året er 1986.
Cliff Moustache smiler bredt når han snakker om sitt møte med Oslo Teatersenter og stedets primus motor, Ragnhild Sørvig. Som så at de hadde vilje og pågangsmot – men manglet penger. Å hjelpe frem folk som Cliff og kompaniet så Ragnhild Sørvig som teatersenterets viktigste oppgave.
– Ragnhild var heldigvis ingen firkantet dame. «Her har dere nøkkel – dere kan øve når dere vil», sa hun, og så gjennom fingrene på at vi jobbet om natten, uten å betale leie. Hun trodde på oss, og mente det viktigste var at vi skapte kunst.
Den gang var unge Cliff et ukjent navn i norsk teater, og gruppa han jobbet med het «Artists for Liberation».
Et lite stykke Norge
– Det var en fin tid. Det frie teatermiljøet i Norge var bittelite, og det var lite støtte å få. Vi var helt avhengige av å ha et sted å øve og skape, sier Cliff og tar en stor slurk av den ekstra store varianten av chai latte, han nettopp har bestilt. Vi sitter på en cafe på Grünerløkka, der hans livsverk; Nordic Black Theater holdt til i mange år. Cliff Moustache har rukket å bli 61 år, men har fortsatt rastafletter, lua på snei og en energi som får folk til å snu seg når han ler, prater eller gestikulerer intenst.
At det var her – i Oslo i Norge Cliff – militærnekteren fra Seychellene, gutten med en skuespillerdrøm – skulle havne, skyldtes tilfeldigheter. Som mye i Cliffs liv. Han liker å være i bevegelse, kaste seg ut i nye prosjekter, møte nye interessante mennesker – og ja, han liker faktisk usikkerhet. Å ikke vite hva som venter bak neste sving.
– Men jeg må jo innrømme at det er ganske deilig at Nordic Black Theatre har fått litt tryggere rammer; statsstøtte og et fast lokale på Caféteatret på Grønland. – Du vet, sier Cliff og lener seg frem over bordet. Vi har kjempet og kjempet. Aldri visst om vi fikk penger til å drive teatret og teaterskolen vår. Det har vært tøft. Men vi har ikke gitt oss.
– Hva er det som har gjort at du har holdt ut?
– At jeg elsker det jeg driver med, og aldri har en kjedelig dag! Og at arbeidet med å gjøre norsk teater mer fargerikt er en utrolig viktig oppgave.
Drømmen om Balestrand
Men altså; unge Cliff, en av fem søsken, bestemme seg for å dra ut i verden og bli berømt. Han drar til London for å studere teater. Mens han er der, brevveksler han med en kompis fra Seychellene som også har reist ut i verden, som sjømann. Cliff får et kort. Kompisen befinner seg innerst i Hardangerfjorden. Kortet er poststemplet Balestrand, Norge.
– Jeg måtte bare se på kortet igjen og igjen. Det var så vakkert.
Så, spontan som han er, bestemmer Cliff seg for å stikke til Norge og besøke kompisen på dette vakre eksotiske stedet Balestrand. Han flyr til Oslo, setter seg på toget vestover, og havner i Bergen.
– Jeg visste jo ikke hvor Balestrand var, så jeg tok inn på Hatleby Studenthotel, sier Cliff med sin sjarmerende, svakt gebrokne uttale. Som fortsatt er der, selv etter 35 år i Norge. Sammen med rastaflettene, har det blitt hans varemerke.
– Bergen var en utrolig hyggelig by, og jeg ble kjent med masser bra folk, smiler Cliff. Etter en uke drar han videre. Han har fått beskrevet veien til Balestrand. Men da han kommer frem sent en lørdagskveld, er ikke kompisen der. Skipet har dratt.
– Jeg var helt lost. I Balestrand kjente jeg jo ingen, ler Cliff og forteller om hvordan han ble kjent med en kokk som skaffer ham jobb. Som potetskreller på Kviknes Hotell.
– I tre måneder skrelte jeg poteter. Det var en fantastisk tid!
Så gikk ferden tilbake til Bergen igjen, der Cliff hooket opp med folk fra friteatermiljøet. Sammen med blant annet Lisbeth Bodd, starter Cliff Moustache «Taskenspillerne» – Bergens første gateteater.
Flerkulturell frontkjemper
Så begynner et nytt kapittel. Som handler om å etablere seg i Oslo og realisere teaterdrømmen, i et land der teatermiljøet oppleves som hermetisk lukket. Cliff skaffer seg raskt et kontaktnett, etablerer Artist for Liberation, er med på ulke scenekunstprosjekter. Så treffer han Jarl Solberg, og sammen starter de i 1993 Nordic Black Theatre. – På norske scener kunne man så å si aldri oppleve å se en skuespiller med en annen hudfarge eller kulturell bakgrunn. Det ville jeg prøve å gjøre noe med, sier Cliff. Så i Parkteateatrets lokaler midt på Grünerløkka etablerer de Norges første flerkulturelle teater og teaterskole. Der jobbes det beinhardt. Forestillinger blir satt opp, og Nordic Black Theatre gir signaler til ungdom med ulik etnisk bakgrunn om at det faktisk er mulig å satse på teater. Selv om du ikke er hvit og heilnorsk.
– Uten Nordic Black Theatre tror jeg faktisk ikke vi kunne snakket om kulturelt mangfold i teater-Norge, sier Cliff. I dag kan han glede seg over å se flere av sine tidligere elever på film og på teaterscener rundt om i landet. En generasjon flerkulturelle skuespillere er i ferd med å bli synlige.
– Det har tatt tid. Unge med flerkulturell bakgrunn har jo ikke hatt noen forbilder. Å velge teater har ikke vært noe alternativ for dem. Innvandrergenerasjonens barn har gjerne hatt som mål å ta en «god» trygg utdannelse. De har drømt om å bli leger og ingeniører og sånne fornuftige yrker.
Nede på teatret spilles for tiden hans siste forestilling «Great as I am – historien om Muhammad Ali». Det er stort sett utsolgte hus hver kveld.
– Det er gjerne et politisk budskap i dine forestillinger?
– Ja, jeg mener teater bør være politisk. Som regissør ønsker jeg å gi min stemme et kunstnerisk uttrykk på scenen, enten det handler om Bob Marley, Guantanamo, Muhammad Ali eller det er et stykke av Shakespeare.
Alt for teatret
– Jeg må snart stikke ned på teatret sier Cliff og ser på klokken.
– Som regissør må du vel ikke være til stede hver kveld?
– Jo. Det vil jeg. Jeg liker å være der, og se om det kanskje er noe som kan bli enda bedre neste kveld. Cliff Moustache er på ingen måte en mann som hviler på suksess og laurbær. Hadde han ikke vært så sta, energisk og entusiastisk ville norsk teater gått glipp av noe essensielt.
– Uten Nordic Black Theatre tror jeg faktisk ikke vi kunne snakket om kulturelt mangfold i teater-Norge, sier Cliff. I dag kan han glede seg over å se flere av sine tidligere elever på film og på teaterscener rundt om i landet. En generasjon flerkulturelle skuespillere er i ferd med å bli synlige.
– Det har tatt tid. Unge med flerkulturell bakgrunn har jo ikke hatt noen forbilder. Å velge teater har ikke vært noe alternativ for dem. Andre generasjons innvandrere har gjerne hatt som mål å ta en «god» trygg utdannelse. De har drømt om å bli leger og ingeniører og sånne fornuftige yrker. Ikke kunstnere. Ungdommen nå til dags! Ler Cliff, som selv aldri har vært spesielt fornuftig i sine valg.
Ikke i pappas fotspor
Cliff har tre barn på 17, 20 og 25. Det er mye takket være dem at en rastløs mann som Cliff Moustache har blitt værende i Norge. – Barna har holdt meg på matta, ler han.
– Men har du hatt noe privatliv? De som kjenner deg sier de stort sett handle om teater 24 timer i døgnet?
– Hm. Ja. Det er klart det har kostet å komme dit jeg er i dag.
Selv om barna hans har vokst opp med teater – og delvis på teatret, er det i dag ingen av dem som drømmer om å bli skuespiller. Eldstemann, Magnus Ra, begynte å stå på scenen da han var liten, og har gjort både filmer, hørespill og spilt Mowgli på Det Norske Teatret. – Han har talent og jeg ville han skulle søke Teaterhøgskolen. Men han sa nei, sukker Cliff. I dag går Magnus på Westerdals og Emma på 20, tar opp fag for å komme inn på medisin. – Men yngstejenta Amina danser, og elsker å stå på scenen, så kanskje blir det en kunstner av henne.
Full av proteiner
Cliff sitter i dag i Hedda-komiteen, og er på å definere hva som er Norges beste scenekunst, og hvem som er landets beste skuespillere. Han er en viktig og sentral person innen norsk teater, med støtte fra Kulturrådet, forestillinger som spilles på Operaen og på Festspillene i Bergen. Outsideren Cliff Moustache er i dag definitivt innafor. Og selv om ingen kan tro det – så er han blitt 61 år.
– Jeg elsker det jeg driver med. Å få jobbe med nye folk hele tiden. Å kunne stenge verden ute og jobbe tett sammen om et prosjekt, er jo helt unikt! Cliff Lener seg frem og setter fingrene i bordplaten. – Jeg har funnet et yrke som er fullt av proteiner. Cliff ler.
– Jeg er faen ikke ferdig.
Cliff Moustache (61)
Regissør og Kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre
Født og oppvokst på Seychellene
Flyttet til London for å studere i 1975
Aktiv i Oslos flerkulturelle miljø
Regissør og kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre og teaterskole
Medlem av Hedda-komiteen
______________________________________________________________________________
Oslo teatersenter fyller 40 år i år, og vi vil bruke jubileumsåret til å se tilbake på hva vi har vært og hva vi har betydd for scenekunstfeltet i Oslo.
Gjennom serien «Vi har intervjuet dem» vil du møte personer som har vært en del av Oslo teatersenter i løpet av de siste 40 årene. Tekstene og intervjuene er gjort av Kirsti Ellefsen.